Livet på veien..

Siste innlegg

Verdige vinnere

38 sekunder er gått. Jeg triller over mål. Jeg er sliten, så ufattelig sliten, jeg føler en glede, jeg føler en skam. 38 sekunder, 1-2-3.. det er ikke langt. Litt bak, bare litt.. Jeg ser jentene foran meg. De klemmer hverandre, jubler! Skammen er glemt, gleden tar over! Vi vant!!

Helgen er over, og den norske sykkelsesongen er offisielt i gang. I helgen gikk årets første Norgescup av stabelen i Sandnes, på hjemmebane. Jeg sitter igjen med en god følelse. VI vant! Vant spurten, vant konkurransen og vant æren. For om jeg skal få være helt ærlig (som jeg i dag velger å være), så var Team Hitec Products Mistral Home verdige vinnere av årets første Norgescup.

Her i Norge har kvinnesykling gradvis vokst. Jenter er kommet fra og til men på generelt plan har feltene vært små og som oftest besatt av få jenter, gjerne èn fra hver klubb. En jente som ikke trenger bidra. Som bare skal være med i feltet, og prøve seg mot slutten. Ingen hjelperytter å trette ut, dog heller ingen kaptein og jobber for. Kjøreviljen har dermed ofte vært laber. Forståelig nok, så klart! Hvem vil bruke alle sine krefter på å kjøre foran hvis du ikke har noen å kjøre for? Det er jo ikke akkurat en hemmelighet at det lønner seg å ligge på hjul.. Men det har skjedd noe de siste årene. Kanskje bare den siste vinteren? Vi er blitt flere, og vi er blitt kjørvillige.. For å oppsummere litt var det 4 jenter fra Asker, 5 fra Sandnes, 5 fra Hitec og 6 jenter fra ck Victoria + + Nå begynner vi å snakke/sykle!

Norsk kvinnesykling har tatt ett nytt steg, og jeg er så uendelig glad. Glad for at det endelig begynner å bli ordentlig kjøring. Glad for at motstanden øker og feltet blir større. Ute i det O store utland er det enklere (Missforstå meg rett). For der er det flere jenter, flere lag og høyere nivå. Der er det tilrettelagt for en kaptein og ikke fem. Det er klare arbeidsoppgaver og målet er udiskuterbart. Det er å jobbe til det ikke er mer igjen og deretter håpe at du kommer deg til mål. Lag mot lag!

Før helgens start ble vi pepret med taktikk, gode ord, smarte triks og ”litt” press. For vi skulle vinne løpet, og aller helst ikke bare vinne en spurt, men vinne som i å knuse. Alle skulle bidra, og alle skulle lide.

Men det er lettere sagt enn gjort å følge laglederens ord. For selv om vi er ett sammensveiset lag, så er det ikke alltid like lett å gi alt for hverandre. Her hjemme er det familie, venner, trenere og klubber som helst vil at hver enkelt jente skal vinne dette løpet. ”Du er sterk nok, er du ikke det da?”.. For hvem er det egentlig som ser hele løpet? Og er det noen som bryr seg om noe annet enn resultatlista? Det var derfor tøft å komme i mål. 38 sekunder bak vinneren. ”Hva hadde skjedd? Er du ikke i form?”

Jeg er i mitt livs form faktisk! Men det var kanskje ikke alle som så da jeg veltet den nest siste runden, og dommerbilen som ikke lot meg få pace opp til felt etter teknisk uhell.. eller da jeg støtet for å lage strekk på feltet før siste bakken etter å ha kommet opp til feltet 3 km tidligere. Litt trist er det derfor å komme i mål 38 sekunder bak vinneren. Trøtt i beina og sliten i hodet. For publikum ser en rytter som er litt bak, mens jeg føler jeg har gjort et verdig løp. Over målstreken ser jeg de andre jentene. Får en klem og gråter litt. Utenforstående tror kanskje jeg gråter fordi jeg var litt bak.. men jeg gråter fordi jeg er trett og fornøyd. Så utrolig fornøyd med at kroppen responderer, fungerer og henter seg inn igjen. Så glad for at det nyttet å gå i brudd, nyttet å slite ut de andre og hjelpe jentene på laget..

For sykkelsporten er på ingen måte rettferdig. Det er ett navn, og en vinner uansett hvor mye den som ble nr 14, 32, eller 47 har jobbet. Akkurat som i fotball og andre lagidretter har man ulike oppgaver som må gjøres for at målet skal fullføres. Innenfor landevegsykling kan hjelperytteren på en måte sammenlignes med en forsvarsspiller. Arbeidet forsvarsspilleren gjør er helt avgjørende for at spissen skal kunne score mål. Så når noen da, etter endt målgang spør meg om hvilken plassering jeg fikk, snur jeg ryggen til, peker til logoen på ryggen og sier.. ”Vi vant!”