Back on track

Jeg er forelsket! Forelsket på ny i verdens fineste sport. Forelsket i systematikken, utformingen og alle mestringsoppgavene.

Om det er slutt? Tja.. Mitt forrige forhold fungerte ikke optimalt. Vi hadde våre gode perioder, men det krevde for mye. Det var alltid jeg som måtte tilpasse meg, og for at det skulle fungere optimalt måtte jeg ofre mye, kanskje mer enn jeg ønsket samtidig som jeg ikke fikk utviklet mitt potensiale, vise mine styrker og gjøre det jeg ville. 

Det skal koste, det er ikke gratis, og hadde det vært enkelt hadde alle gjort det. Jeg er klar over det, og jeg ser ikke på mitt nye forhold som noe mindre jobb enn det forrige. Men kanskje jeg denne gangen skal få vist det jeg er best på, få vist det jeg verdsetter mest. 

Vi tar et steg tilbake. It’s been a while.. og det ikke uten grunn. Jeg har faktisk vært uten sykkel lang tid, men føler nå jeg kan være klar for å komme i gang igjen. Jeg har vært borte av mange grunner, men kort oppsummert så er vel pausen et resultat av at jeg begynner å bli voksen og livet får andre vendinger. Jeg er ferdig med lærerstudiene og er nå i full jobb. Jeg har flyttet fra øst til vest og bosatt meg i Sandnes, nær familie, venner og jobb. 

Det har vært godt med en periode fri, men for å være ærlig så melder det seg en liten identitetskrise hver lørdag/søndag kl 10. Hva gjør man egentlig på lørdager? De siste 8 årene har gått til enten konkurranser eller trening. Der er jo begrenset hvor mange ganger man kan lage nye systemer i boden og det å sove helt til man våkner er litt oppskrytt..

Men tilbake til innledningen. I fjor prøvde jeg meg på innendørs bane/velodrom for første gang. Det først som slo meg var det faktum at jeg må være totalt dust som ikke har prøvd dette før. Men jeg liker å tro at det er en tid for alt, og kanskje det nå er tid for en ny epoke.

Nylig var jeg å syklet NM i Polen. NM? I Polen? sier kanskje du.. men ja. For vi har ingen innendørs velodrom i Norge.(Selv om det nå ser ut til at det kan komme en på Sola!!! i 2016) NM blir derfor arrangert utenfor Warszawa i Polen slik at vi skal få konkurrere på ordentlige forhold. I år endte det med et sølv og to bronse. Noe jeg er meget fornøyd med sett i forhold til mye sykdom i desember og ca 5-10(!!) sykkelturer siden sommeren. Da jeg var der nede var det nesten som om jeg var flau over at jeg i det hele tatt stilte opp grunnet manglende form, men den som intet våger intet vinner. Derfor, etter litt press fra arrangør, en meget generøs sponsor http://www.imap.no/ og en mengde venner og familie som oppfordret meg til å dra ned, pakket jeg sykkelen og dro avgårde.

Og jeg kom hjem med på æren og helsa i behold.

Jeg vil tilbake på sykkelen. Derfor skriver jeg det også her. For å legge litt press på meg selv, og for at du skal legge litt press på meg og ha litt forventninger til meg. 

Nå i første omgang er det å få opp den generelle sykkelformen før jeg begynner spesifikt med trening til bane. 

Stay tuned! Updates will come.

xo

 

..og om du nå sitter med mange spørsmål, så er det jo bare å spør! Jeg skal etterhvert orientere dere om hva disse «banegreiene» dreier seg om..

 

 

Verdige vinnere

38 sekunder er gått. Jeg triller over mål. Jeg er sliten, så ufattelig sliten, jeg føler en glede, jeg føler en skam. 38 sekunder, 1-2-3.. det er ikke langt. Litt bak, bare litt.. Jeg ser jentene foran meg. De klemmer hverandre, jubler! Skammen er glemt, gleden tar over! Vi vant!!

Helgen er over, og den norske sykkelsesongen er offisielt i gang. I helgen gikk årets første Norgescup av stabelen i Sandnes, på hjemmebane. Jeg sitter igjen med en god følelse. VI vant! Vant spurten, vant konkurransen og vant æren. For om jeg skal få være helt ærlig (som jeg i dag velger å være), så var Team Hitec Products Mistral Home verdige vinnere av årets første Norgescup.

Her i Norge har kvinnesykling gradvis vokst. Jenter er kommet fra og til men på generelt plan har feltene vært små og som oftest besatt av få jenter, gjerne èn fra hver klubb. En jente som ikke trenger bidra. Som bare skal være med i feltet, og prøve seg mot slutten. Ingen hjelperytter å trette ut, dog heller ingen kaptein og jobber for. Kjøreviljen har dermed ofte vært laber. Forståelig nok, så klart! Hvem vil bruke alle sine krefter på å kjøre foran hvis du ikke har noen å kjøre for? Det er jo ikke akkurat en hemmelighet at det lønner seg å ligge på hjul.. Men det har skjedd noe de siste årene. Kanskje bare den siste vinteren? Vi er blitt flere, og vi er blitt kjørvillige.. For å oppsummere litt var det 4 jenter fra Asker, 5 fra Sandnes, 5 fra Hitec og 6 jenter fra ck Victoria + + Nå begynner vi å snakke/sykle!

Norsk kvinnesykling har tatt ett nytt steg, og jeg er så uendelig glad. Glad for at det endelig begynner å bli ordentlig kjøring. Glad for at motstanden øker og feltet blir større. Ute i det O store utland er det enklere (Missforstå meg rett). For der er det flere jenter, flere lag og høyere nivå. Der er det tilrettelagt for en kaptein og ikke fem. Det er klare arbeidsoppgaver og målet er udiskuterbart. Det er å jobbe til det ikke er mer igjen og deretter håpe at du kommer deg til mål. Lag mot lag!

Før helgens start ble vi pepret med taktikk, gode ord, smarte triks og ”litt” press. For vi skulle vinne løpet, og aller helst ikke bare vinne en spurt, men vinne som i å knuse. Alle skulle bidra, og alle skulle lide.

Men det er lettere sagt enn gjort å følge laglederens ord. For selv om vi er ett sammensveiset lag, så er det ikke alltid like lett å gi alt for hverandre. Her hjemme er det familie, venner, trenere og klubber som helst vil at hver enkelt jente skal vinne dette løpet. ”Du er sterk nok, er du ikke det da?”.. For hvem er det egentlig som ser hele løpet? Og er det noen som bryr seg om noe annet enn resultatlista? Det var derfor tøft å komme i mål. 38 sekunder bak vinneren. ”Hva hadde skjedd? Er du ikke i form?”

Jeg er i mitt livs form faktisk! Men det var kanskje ikke alle som så da jeg veltet den nest siste runden, og dommerbilen som ikke lot meg få pace opp til felt etter teknisk uhell.. eller da jeg støtet for å lage strekk på feltet før siste bakken etter å ha kommet opp til feltet 3 km tidligere. Litt trist er det derfor å komme i mål 38 sekunder bak vinneren. Trøtt i beina og sliten i hodet. For publikum ser en rytter som er litt bak, mens jeg føler jeg har gjort et verdig løp. Over målstreken ser jeg de andre jentene. Får en klem og gråter litt. Utenforstående tror kanskje jeg gråter fordi jeg var litt bak.. men jeg gråter fordi jeg er trett og fornøyd. Så utrolig fornøyd med at kroppen responderer, fungerer og henter seg inn igjen. Så glad for at det nyttet å gå i brudd, nyttet å slite ut de andre og hjelpe jentene på laget..

For sykkelsporten er på ingen måte rettferdig. Det er ett navn, og en vinner uansett hvor mye den som ble nr 14, 32, eller 47 har jobbet. Akkurat som i fotball og andre lagidretter har man ulike oppgaver som må gjøres for at målet skal fullføres. Innenfor landevegsykling kan hjelperytteren på en måte sammenlignes med en forsvarsspiller. Arbeidet forsvarsspilleren gjør er helt avgjørende for at spissen skal kunne score mål. Så når noen da, etter endt målgang spør meg om hvilken plassering jeg fikk, snur jeg ryggen til, peker til logoen på ryggen og sier.. ”Vi vant!”

Ny bekledning!

Også i år er vi sponset med klær fra Craft. Etter å ha brukt det i ett år, kan jeg med trygghet si at det er den mest komplette og gjennomførte sykkelbekledningen jeg noensinne har hatt.

Drakten i år har ikke de store endringene fra i fjor, med unntak av noen nye sponsorer (Mistral Home kommer inn som hovedsponsor og AF gruppen) og litt endring av farger (helsvarte bukser, blå detaljer)

Thea stilte som modell for den nye drakten

Atter i Belgia

Stay steady, Eddy!

Jeg er god til å kjenne igjen mennesker. Jeg vil si at en av mine bedre egenskaper (på godt og vondt) er at når jeg først har møtt en person skal det mye til før jeg glemmer han/henne. Desverre så må det som oftest et personlig møte til for at jeg skal kjenne igjen folk. Spesielt hvis vedkommende har på seg hjelm og medfølgende sykkelutstyr.

På første treningstur i Qatar oppstod det en episode jeg nok sent vil glemme. Det hele hendte på siste del av sykkelturen, medvind hadde blitt til motvind og vi var på stø kurs mot hotellet! Etter en liten teknisk stopp ble vi tatt igjen av det italienske laget Cipollini. Det ble litt folksomt i motvinden og når to damelag skal passeres, blir det naturlig litt kamp om plasser + litt dårlig visning av tegn for for eksempel steiner. Jeg var en av de (u)heldige som traff en stor stein med forhjulet og fikk en punktering. Bilene som fulgte oss på trening var av en eller annen grunn ikke rett bak oss, men hadde stoppet et lite stykke bak. Jeg trillet tilbake og oppdaget at det lå en mann forran bilen. Mannen hadde ligget på hjul med Cipollinijentene, og hadde i likhet med meg truffet en stein. I motsetning til meg hadde han mistet styre og gått rett i asfalten. «Amatør» tenkte jeg. «Han har sikkert ikke syklet så mye, fort gjort og falle». Jeg fikk byttet hjul, og syklet opp igjen til jentene. De syntes jeg hadde brukt lang tid, og jeg forklarte at en mosjonist hadde ligget på hjul og falt, så bilene hadde stoppet for å hjelpe.

Da vi satt ved middagsbordet om kvelden kom det opp at jeg hadde punktert på trening, og jeg spurte Martin (le Chef Sportif) hvordan det gikk med mannen som gikk på snuten forran bilene. Makan til oppstyr for en mosjonist, liksom. «Eddy?», svarte Martin. «Eddy?» spør jeg. «Ja, Eddy Merckx!».

FLAUT! Tenk at jeg ikke visste det var han. Og jeg som hadde tenkt å sende kommentaren, «Be careful in the wind» eller muligens «Stay steady».. Godt jeg for en gang skyld holdt kjeft!

Så tok jeg litt feil da. Var nok ikke første gang han var på sykkelen, og steinen var trossalt ganske stor. Kunne skjedd den beste (- skjedde den beste!).

Jeg skal ikke glemme deg igjen, Eddy!

Oppdatering fra Gran Canaria

Sesongen 2012 er offisielt i gang. Jentene er ute på den første utfordringen for sesongen, nemlig Øya rundt. 220 km skal tilbakelegges, omtrent 4000 høydemeter bestiges og 30 000 kcal skal forbrennes. I skrivende stund sitter kvinnen bak skjermen i baren på Los Salmones (Hitecs stamsted på Gran Canaria), litt betutta og snutt fordi hun var syk i går, og går glipp av årets «snakkis» innad i laget. Teambuildingturen rundt øya ble for første gang kjørt i fjor og er ment som en felles utfordring til hele laget, samtidig som den skal være med og åpne noen dører mentalt og fysisk. Ut på tur er 11 jenter og en stykk lagleder på sykkel + mekaniker i bil. Emma er hjemme på rulla i Tønsberg. Hun er godt i gang med trening, og vil i følge ryktene være tilbake på rekordtid. Respekt!

Har du fulgt med på hjemmesiden har du sikkert lagt merke til de nye jentene som har signert for laget. Jeg kan med hånda på hjerte si at det er fire kvalitetsjenter. Ikke bare er de gode til å sykle, de passer også sosialt sett godt inn i gruppa. Familieforøkelsen har dessuten gjort oss særdeles språkmektige. Vi kan nesten reise hvor som helst og fortsatt gjøre oss forstått. Med polsk, franks, italiensk, norsk og svensk, er vi klare for å erobre verden – må kanskje legge til at vi snakker engelsk ved matbordet. Martin er fortsatt ikke så stødig på tungetale (hjalp ikke at jeg meldte han inn i en pinsemenighet).

Vi er også en gjeng som har vært å syklet Ladies Tour of Qatar. Sesongstarten kan beskrives med ett ord. Vind. Qatar er og blir ett flatt (og tørt) ørkenland ved kysten, og vinden sier dermed seg selv. Det ble en hard start. Vi kom med vintertrening i beina, og selv om man skulle tro at man kan sykle veldig fort på mtb med piggdekk og dermed simulere løpsfart så kan man desverre ikke det. For i Qatar går det enten veldig seint eller veldig fort. Vi kjørte i alt fra 19 km/h til 70 km/h, med noenlunde lik puls. Berit og Dagmar kan ta seg en hvil, det blåser nok i Qatar.

I morgen er det hviledag for jentene. De fortjener en ordentlig pause etter dagens utskeielse på sykkelen. Da er det bare tre treningsdager igjen før det bærer hjem til Norge. Noen skal nesten direkte nedover til sesongstart i Belgia med Omloop het Niewsblaad, mens noen reiser nedover i begynnelsen av mars.

Vi er i gang, og vi er klare for nye utfordringer. Bring it on!

Johanne

Qatar – summary

Etter en lang reise fra Qatar til Gran Canaria har jeg endelig overskudd til å koble meg opp på nett og oppdatere bloggen.

Siste dag i Qatar ble den beste for meg. Resultatmessig var det ingen høydare, men jeg følte jeg endelig var med i spillet igjen. Dagen startet med vind fra nord-vest som gav oss i feltet side-motvind. Etterhvert ble det sidevind før vi hadde medvind de siste 35 km. Jeg klarte meg bra i motvinden og var svært nærme å klore meg fast i sidevinden. I medvinden der i mot hadde jeg ikke sjans. Mangler fortsatt mye på fart i beina. Regner med det kommer etterhvert som jeg får kjørt intervaller og konkurranser.

Etter målgang var det dusjing, pakking av sykler og spising før det bar av sted til flyplassen. Vi skulle ta fly 02.00 lokal tid, men flyet gikk ikke før 02.30. Fikk sovet lite på første flyet, da kroppen er i full gang etter konkurranse + at jeg ikke er så flink til å sove sittende. I Frankfurt fikk vi bagasjen og tok deretter buss til Hahn hvor vi skulle ta flyet til Gran Canaria. Vi var fremme på hotellet ca 19.00.. så ble ca en 20 timers reise med omtrent 3 timer søvn tilsammen. Sov meget godt første natt, dog sengene ikke hafdde Qatarstandard!

Vi Qatar-jenter fikk en rolig start i går med 1t 45 restitusjon. Det trengtes. I dag derimot var det 10 km tempotest og lagtempotrening. Kjenner kroppen ikke er restitusert etter Qatar enda. Føles «slakk» g har ingenting å gi over terskel. Fikk trillet godt ned etter økta, og håper på en bedre dag i morgen.

Vedlagt noen bilder fra Qatar.

So long.. Gå i fred!

Andre etappe

Så var også andre etappe overstått. I dag som i går ble det kjøring fra start og splittet i flere grupper tidlig. Jeg sliter fortsatt med farten, men gikk bedre i dag enn i går, så skal ikke klage. Det er trossalt bare februar. Gruppen jeg satt i kjørte jevnt, og vi ble tilslutt hovedfeltet. Jeg prøvde å få jobbet mye, da jeg tenker at om jeg må få så mye trening jeg bare kan når det ikke er mulighet for plassering.

Også i dag var vinden med oss. Fra å blåse 31 m/sek fra sør i går var det i dag 45 m/sek fra nord. Det kjentes. Jeg er også blitt bedre på å kjøre vifte. Var litt kjefting i starten, men da jeg sa jeg trengte veiledning ble jeg straks tatt vare på.

Dagens etappe var 114,5 km lang og ble vunnet av Trixie Worrack – Rabobank. Judith Arndt – GreenEdge leder nå sammelagt.

Prøvde å fikse noen bilder, men det gikk litt dårlig.. arg. Skal se hva jeg får til!

Første etappe!

Så var første etappe vel overstått. Godt å være igang og være kvitt i de værste nervene, men fy flate så fort det gikk. Jeg som trodde det bare var juniorer som var kjørekåte det første løpet i sesongen tok grundig feil. Greit, vi hadde medvind, men det gikk seriøst i 70 km i timen på flata. Det klarte ikke mine bein og jeg ble liggende litt alene. Fikk etterhvert selskap av en Belgiser og en Franskkvinne (for å være korrekt). Vi kjørte godt sammen og tok igjen en gruppe på 12 stk i det sidevinden startet. Vi fikk til en god vifte og kjørte jevnt hele veien. 3 km før mål tok vi igjen hovedfeltet hvor resten av laget satt.

Surt å miste feltet så tidlig, men en utrolig herlig følelse å ta det igjen.

Nå har jeg vært på massasje og håper beina er mer enn klare for i morgen. Værste fartssjokket er over, og jeg skal være enda mer forberedt på vinden.

Litt facts om dagen i dag

Distanse: 97 km
Vinner: Kirsten Wild
Vinnertid: 2.16 t

Nyeste gadget i Samlinga

I gar kjøpte jeg meg nytt tastatur til Ipaden. Meget fornøyd så langt, da tastaturet er trådløst, har norske taster, og kobler seg til automatisk (jeg slipper å bruke passord).

Sa da slipper jeg jo nesten unna pc på tur. Praktisk!